Siste uken...

Reisebrev 7

Ja nå nærmer det seg slutten av mitt opphold i Namibia. En kort konklusjon er: jeg angrer ikke på denne opplevelsen, men neste gang vil jeg ikke velge en så lang tur uten Gard. Maks noen uker uten han.
Det jeg har savnet mest her nede er jo Gard og familien min. Men og: badekaret, melk, brunost, leverpostei, Mc Donalds, TV, bilen min, sofaen min, internett som er raskere enn 49 sanne byte, salt lakris (men Gard tok med noe ned…nam nam).
Det jeg kommer til å savne fra Namibia: solen, havregrøten, jobben her på sykehuset og ambulansen (faktisk) og naturen og dyrene. Synes tiden har gått så fort, og skulle gjerne reist mer og sett mer, men men. Gard, vi får ta en tur til…

Var med ambulansen forrige uke og er ferdig med timene mine her, men skal og jobbe mer fredag og lørdag i ambulansen, just for fun! For å slippe skrive mye om igjen får dere nå en ukeslutt evaluering fra ukeplanene mine (litt skolekjedelig…men men).

I ambulansen trivdes jeg veldig mye. Jeg liker litt spenning og være med på å se ulykken der det skjer, ikke bare pasient på sykehus. Jeg føler nå at jeg har fått et mer helhetlig syn på pasienten, fra ulykken til sykehusets rutiner. Jeg opplevde påkjørsler, av en liten jente som blødde kraftig fra bakhodet, der vi brukte ”load and og” prinsippet, og mindre dramatiske ulykker, der vi konsentrerte oss om vitale tegn på stedet og videre til sykehuset. Hadde og en del transport av pasienter mellom sykehusene/clinikkene. Utstyret i ambulansen var bra, de hadde det meste lett tilgjenglig, samt personellet jobbet effektivt og bra hele veien. De kunne sine saker og lærte oss villig bort sine kunnskaper. Det som var positivt med å jobbe i ambulansen var og å få sett alle sykehusene, de private og statlige, og kunne observere forskjellene. De private var som hoteller, nytt utstyr og eget observasjons utstyr av vitale tegn over hver seng og sykepleierne jobbet effektivt. I det private får de godt betalt, normale arbeidstimer, og sparken om de gjør feil. Så her er de flinke. I staten jobber de for lite lønn, 12 timer hver dag. Her går alt i ”african time”. Synd for pasienten om han trenger hjelp når de har pauser, da har de pause! Det er derfor vi som studenter har fått jobbet mye, for de er på pause hele tiden og når de ikke er det, jobber de heller ikke mye, bare litt. Så her var det en dramatisk forskjell.

På HIV konferansen lærte jeg mye, masse om medikamenter og hvordan legene tenker i fattige uland i forhold til industriland. Medisiner er dyre og det er en prosess som pasienten må følge opp, og gjør ikke pasienten det, blir og medisinene tatt fra han. De mener at en pasient som ikke følger opp sin medikamentering og er fare for annen befolkning med sin adferd, ikke skal prioriteres. Dette fordi de vil at medisinene skal hjelpe på lang sikt og dem som er villige til å endre livsstil og innse sine begrensninger. Det var og mye debatter etter hvert foredrag, noe som gav oss flere innspill og meninger. Ikke alltid var legene enige med hverandre. Det var mye vi ikke skjønte alt av og, dypere legeprat, men jeg fikk en god oversikt og når jeg lærer mer på norsk senere kan jeg kjenne igjen temaer og ting som jeg ellers ikke hadde visst noe om. En annen debatt var HIV smittete gravide, amming med og uten medisiner osv. her kom jeg med en mening før foredraget, og endret min mening etter. Jeg har ment at Namibias lov at en må amme til 6 måneders alder er dumt, spesielt når mor er HIV posetiv. Christa og Mount Sinai senteret, hvor vi har hjulpet til jobber mot denne loven og gir ut morsmelkerstatning gratis og følger opp barna. Jeg ser det positive i det enda, men og er bekymret. For, tallene vi ble presentert ut i fra forskning viste av de som ikke ammet barna, HIV positive mødre, hadde en dødelighet av barn på 150.000 i året ut i fra sykdommer fra mage tarm systemet, diaré og også virussykdommer. De som døde/smittet av HIV var 300.000 med amming av HIV positiv mor. Så når immunsystemet ikke får bygget seg opp uten brystmelk, rammes barna hardere ut i fra normale sykdommer og dødeligheten blir større. Men de får jo brystmelkerstatning! Ja, noen får det, men ikke nok. Mange følger ikke opp brystmelkerstatningen og har dårlige hygieniske prinsipper. Samtidig er de så fattige at de begynner gi barna vann og annen mat tidligere sammen med brystmelkerstatningen, og immunsystemet takler ikke skittent vann med bakterier i. I industriland er tilgjengligheten på brystmelkerstatning og medisiner og oppfølgning bedre og de har ikke samme statistikk. Så hva er best her i Afrika? Debatten var lang, og delte meninger. Selv mener jeg av sjansene for å bli smittet er mindre enn sjansen får å dø av andre sykdommer om barnet ikke får brystmelk, om det gis melkeerstatning bør så dette følges bedre opp. Ved å hindre HIV og smitte må befolkningen i helet informeres og opplyses, for å hindre smitte, samtidig de som er syke behandles. Men her gir de informasjon og har informert i lange tider, men det synker ikke inn, enda. Men de må ikke gi opp. Et eksempel i fra Nord i Namibia, der tror mennene som er smittet at ”om de har sex med et barn” blir de kurert! Veien er lang å gå!

Har og vært en dag på likhuset, ikke å anbefale! Helt forferdelig hvordan de behandlet de døde og kuttet dem opp og pakket innvollene inn igjen, huff. Holdt ut en obduksjon, med mye gulping. Har aldri luktet noe så forferdelig. Her hadde de ikke luftesystem og lukten var intens. Sett det og ferdig med det!

Denne siste uken er jeg her alene, ikke helt alene da, familien og Dirk (student fra Holland) er her, men er uten Lisbeth og Malene. De tok en tur til Cape Town, jeg hadde ikke penger til å være med! Gard, vi får ta en tur dit en annen gang, ok?
I dag har det vært dårlig vær, jeg begynner å få litt panikk, da jeg har jobbet så mye i det siste og brunfargen er falmet (nesten blek igjen…), solen må jo skinne for at jeg skal få jobbet opp fargen til jeg kommer hjem. Den planen er nå litt ute og kjører…regnvær og overskyet. Kan vare en ukes tid nå. Har liksom tenkt at jeg har jo så god tid, tar det senere, og vips så skal jeg hjem…blek! Ja ja, får ta litt solarium, ha ha. Savner dere nå, når dagene tikker ned, sommerfugler i magen og gruer meg og. Reise så langt alene, men tanken på min kjære venter på Gardermoen gjør meg lykkelig!

Ses snart…lander kl 11.00 fra London den 27 mars! (rett på Mc Donalds…)