Fotsporene

En natt hadde en mann en drøm.

Han drømte at han spaserte langs stranden med Herren!

Over himmelen kom bilder fra livet hans til syne.

For hvert bilde han så, oppdaget han at det var to par spor i sanden: det en var hans egne, det andre var Herrens.

Da siste bilde for forbi over himmelen, så han tilbake på fotsporene i sanden. Han la merke til at mange ganger i livets løp var det bare ett par fotspor. Da oppdaget han også at det var de gangene da livet hans hadde vært vanskeligst og mest smertefullt.

Dette forsto han ikke, så han spurte Herren: Herre, du sa en gang at da jeg bestemte meg for å følge deg, ville du alltid gå med meg og aldri forlate meg. Men nå ser jeg at da min nød var størst og livet vanskelig å leve, da er det bare ett par fotspor.

Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg mest?

Da svarte Herren: Mitt kjære og dyrbare barn!

Jeg elsker deg og vil aldri forlate deg.

De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst - og du bare kan se ett par fotspor i sanden, det var de gangene jeg bar deg i armene mine!

Denne historien fortalte min mann meg en kveld for 2, 5 år siden, da tårene rant ustoppelig, sorgen tynget og livet virket veldig tungt. Min kjære pappa døde brått fra oss. Denne historien gikk rett i hjertet mitt da, og har siden tenkt mye på den nå og da. En dag på Drammen sykehus, ved mine mange besøk hos farmor, skulle jeg kjøpe kort til henne for å glede henne, fant jeg historien igjen på et lite kort. Måtte jo bare kjøpe det kortet. Jeg tror Gard den kvelden for lenge siden hjalp meg mer enn han ante, ved å fortelle denne lille historien, en liten stor historie. Når livet tynger nå, tar jeg den frem igjen. Den hjalp meg gjennom den største tenkelige sorg og utfordring, og kommer til å være med meg resten av livet.