Vår bryllupsfotograf likte våre brudebilder så godt at han faktisk har brukt det ene på sin forside på nettet, samt 6 til i sitt "galleri". Moro.
www.catchlight.no
torsdag, mars 29, 2007
onsdag, mars 28, 2007
Canòn Lodge
Hyttene inne mellom stenene i bakgrunnen...enda en solnedgang! Nå som jeg er hjemme kan jeg endelig laste ned bildene jeg og Gard tok, linjen er litt raskere her!
Bedre sent enn aldri!
Canòn Lodge, Fish River Canyon
Badet var en hule ned bygget mellon stener, som i en grotte....med BADEKAR. Sengen var mellon to store stener, fantastisk!
torsdag, mars 22, 2007
Katutura!
Var en tur innom Katutura, bydelen der de svarte bodde under apartheid. Da var det en gate inn til byen, som faa kom inn i uten god grunn. Men her i katutura bor mange enda, men fler og fler bor og innover i byen, samt det er kommet smaa hus i deler av katutura ogsaa. men her bor det mange enda, i bitte smaa skur. Vi ble kjort rundt og saa mye rart, ikke trygt aa ga ut av bilen flere steder og en maa ha med en som kjenner omgivelsene. Vi hadde med onkel Wayne, og han provde finne noen som ville gi oss en smak paa hjemmelaget ol, men det klarte han ikke. Det skal visst smake helt forferdelig, saa gjorde ikke meg noe. De lager det selv i Katutura, og lukten i omraadet er not nice...og hygienen paa pasientene derfra, NOT NICE..saa glad jeg slapp.
Paa jonn hos ambulansen
Malene og jeg paa jobb, vel vi jobbet uten brannhjelmer paa da, men resten stemmer, ha ha. Ganske toffe!
Siste uken...
Reisebrev 7
Ja nå nærmer det seg slutten av mitt opphold i Namibia. En kort konklusjon er: jeg angrer ikke på denne opplevelsen, men neste gang vil jeg ikke velge en så lang tur uten Gard. Maks noen uker uten han.
Det jeg har savnet mest her nede er jo Gard og familien min. Men og: badekaret, melk, brunost, leverpostei, Mc Donalds, TV, bilen min, sofaen min, internett som er raskere enn 49 sanne byte, salt lakris (men Gard tok med noe ned…nam nam).
Det jeg kommer til å savne fra Namibia: solen, havregrøten, jobben her på sykehuset og ambulansen (faktisk) og naturen og dyrene. Synes tiden har gått så fort, og skulle gjerne reist mer og sett mer, men men. Gard, vi får ta en tur til…
Var med ambulansen forrige uke og er ferdig med timene mine her, men skal og jobbe mer fredag og lørdag i ambulansen, just for fun! For å slippe skrive mye om igjen får dere nå en ukeslutt evaluering fra ukeplanene mine (litt skolekjedelig…men men).
I ambulansen trivdes jeg veldig mye. Jeg liker litt spenning og være med på å se ulykken der det skjer, ikke bare pasient på sykehus. Jeg føler nå at jeg har fått et mer helhetlig syn på pasienten, fra ulykken til sykehusets rutiner. Jeg opplevde påkjørsler, av en liten jente som blødde kraftig fra bakhodet, der vi brukte ”load and og” prinsippet, og mindre dramatiske ulykker, der vi konsentrerte oss om vitale tegn på stedet og videre til sykehuset. Hadde og en del transport av pasienter mellom sykehusene/clinikkene. Utstyret i ambulansen var bra, de hadde det meste lett tilgjenglig, samt personellet jobbet effektivt og bra hele veien. De kunne sine saker og lærte oss villig bort sine kunnskaper. Det som var positivt med å jobbe i ambulansen var og å få sett alle sykehusene, de private og statlige, og kunne observere forskjellene. De private var som hoteller, nytt utstyr og eget observasjons utstyr av vitale tegn over hver seng og sykepleierne jobbet effektivt. I det private får de godt betalt, normale arbeidstimer, og sparken om de gjør feil. Så her er de flinke. I staten jobber de for lite lønn, 12 timer hver dag. Her går alt i ”african time”. Synd for pasienten om han trenger hjelp når de har pauser, da har de pause! Det er derfor vi som studenter har fått jobbet mye, for de er på pause hele tiden og når de ikke er det, jobber de heller ikke mye, bare litt. Så her var det en dramatisk forskjell.
På HIV konferansen lærte jeg mye, masse om medikamenter og hvordan legene tenker i fattige uland i forhold til industriland. Medisiner er dyre og det er en prosess som pasienten må følge opp, og gjør ikke pasienten det, blir og medisinene tatt fra han. De mener at en pasient som ikke følger opp sin medikamentering og er fare for annen befolkning med sin adferd, ikke skal prioriteres. Dette fordi de vil at medisinene skal hjelpe på lang sikt og dem som er villige til å endre livsstil og innse sine begrensninger. Det var og mye debatter etter hvert foredrag, noe som gav oss flere innspill og meninger. Ikke alltid var legene enige med hverandre. Det var mye vi ikke skjønte alt av og, dypere legeprat, men jeg fikk en god oversikt og når jeg lærer mer på norsk senere kan jeg kjenne igjen temaer og ting som jeg ellers ikke hadde visst noe om. En annen debatt var HIV smittete gravide, amming med og uten medisiner osv. her kom jeg med en mening før foredraget, og endret min mening etter. Jeg har ment at Namibias lov at en må amme til 6 måneders alder er dumt, spesielt når mor er HIV posetiv. Christa og Mount Sinai senteret, hvor vi har hjulpet til jobber mot denne loven og gir ut morsmelkerstatning gratis og følger opp barna. Jeg ser det positive i det enda, men og er bekymret. For, tallene vi ble presentert ut i fra forskning viste av de som ikke ammet barna, HIV positive mødre, hadde en dødelighet av barn på 150.000 i året ut i fra sykdommer fra mage tarm systemet, diaré og også virussykdommer. De som døde/smittet av HIV var 300.000 med amming av HIV positiv mor. Så når immunsystemet ikke får bygget seg opp uten brystmelk, rammes barna hardere ut i fra normale sykdommer og dødeligheten blir større. Men de får jo brystmelkerstatning! Ja, noen får det, men ikke nok. Mange følger ikke opp brystmelkerstatningen og har dårlige hygieniske prinsipper. Samtidig er de så fattige at de begynner gi barna vann og annen mat tidligere sammen med brystmelkerstatningen, og immunsystemet takler ikke skittent vann med bakterier i. I industriland er tilgjengligheten på brystmelkerstatning og medisiner og oppfølgning bedre og de har ikke samme statistikk. Så hva er best her i Afrika? Debatten var lang, og delte meninger. Selv mener jeg av sjansene for å bli smittet er mindre enn sjansen får å dø av andre sykdommer om barnet ikke får brystmelk, om det gis melkeerstatning bør så dette følges bedre opp. Ved å hindre HIV og smitte må befolkningen i helet informeres og opplyses, for å hindre smitte, samtidig de som er syke behandles. Men her gir de informasjon og har informert i lange tider, men det synker ikke inn, enda. Men de må ikke gi opp. Et eksempel i fra Nord i Namibia, der tror mennene som er smittet at ”om de har sex med et barn” blir de kurert! Veien er lang å gå!
Har og vært en dag på likhuset, ikke å anbefale! Helt forferdelig hvordan de behandlet de døde og kuttet dem opp og pakket innvollene inn igjen, huff. Holdt ut en obduksjon, med mye gulping. Har aldri luktet noe så forferdelig. Her hadde de ikke luftesystem og lukten var intens. Sett det og ferdig med det!
Denne siste uken er jeg her alene, ikke helt alene da, familien og Dirk (student fra Holland) er her, men er uten Lisbeth og Malene. De tok en tur til Cape Town, jeg hadde ikke penger til å være med! Gard, vi får ta en tur dit en annen gang, ok?
I dag har det vært dårlig vær, jeg begynner å få litt panikk, da jeg har jobbet så mye i det siste og brunfargen er falmet (nesten blek igjen…), solen må jo skinne for at jeg skal få jobbet opp fargen til jeg kommer hjem. Den planen er nå litt ute og kjører…regnvær og overskyet. Kan vare en ukes tid nå. Har liksom tenkt at jeg har jo så god tid, tar det senere, og vips så skal jeg hjem…blek! Ja ja, får ta litt solarium, ha ha. Savner dere nå, når dagene tikker ned, sommerfugler i magen og gruer meg og. Reise så langt alene, men tanken på min kjære venter på Gardermoen gjør meg lykkelig!
Ses snart…lander kl 11.00 fra London den 27 mars! (rett på Mc Donalds…)
Ja nå nærmer det seg slutten av mitt opphold i Namibia. En kort konklusjon er: jeg angrer ikke på denne opplevelsen, men neste gang vil jeg ikke velge en så lang tur uten Gard. Maks noen uker uten han.
Det jeg har savnet mest her nede er jo Gard og familien min. Men og: badekaret, melk, brunost, leverpostei, Mc Donalds, TV, bilen min, sofaen min, internett som er raskere enn 49 sanne byte, salt lakris (men Gard tok med noe ned…nam nam).
Det jeg kommer til å savne fra Namibia: solen, havregrøten, jobben her på sykehuset og ambulansen (faktisk) og naturen og dyrene. Synes tiden har gått så fort, og skulle gjerne reist mer og sett mer, men men. Gard, vi får ta en tur til…
Var med ambulansen forrige uke og er ferdig med timene mine her, men skal og jobbe mer fredag og lørdag i ambulansen, just for fun! For å slippe skrive mye om igjen får dere nå en ukeslutt evaluering fra ukeplanene mine (litt skolekjedelig…men men).
I ambulansen trivdes jeg veldig mye. Jeg liker litt spenning og være med på å se ulykken der det skjer, ikke bare pasient på sykehus. Jeg føler nå at jeg har fått et mer helhetlig syn på pasienten, fra ulykken til sykehusets rutiner. Jeg opplevde påkjørsler, av en liten jente som blødde kraftig fra bakhodet, der vi brukte ”load and og” prinsippet, og mindre dramatiske ulykker, der vi konsentrerte oss om vitale tegn på stedet og videre til sykehuset. Hadde og en del transport av pasienter mellom sykehusene/clinikkene. Utstyret i ambulansen var bra, de hadde det meste lett tilgjenglig, samt personellet jobbet effektivt og bra hele veien. De kunne sine saker og lærte oss villig bort sine kunnskaper. Det som var positivt med å jobbe i ambulansen var og å få sett alle sykehusene, de private og statlige, og kunne observere forskjellene. De private var som hoteller, nytt utstyr og eget observasjons utstyr av vitale tegn over hver seng og sykepleierne jobbet effektivt. I det private får de godt betalt, normale arbeidstimer, og sparken om de gjør feil. Så her er de flinke. I staten jobber de for lite lønn, 12 timer hver dag. Her går alt i ”african time”. Synd for pasienten om han trenger hjelp når de har pauser, da har de pause! Det er derfor vi som studenter har fått jobbet mye, for de er på pause hele tiden og når de ikke er det, jobber de heller ikke mye, bare litt. Så her var det en dramatisk forskjell.
På HIV konferansen lærte jeg mye, masse om medikamenter og hvordan legene tenker i fattige uland i forhold til industriland. Medisiner er dyre og det er en prosess som pasienten må følge opp, og gjør ikke pasienten det, blir og medisinene tatt fra han. De mener at en pasient som ikke følger opp sin medikamentering og er fare for annen befolkning med sin adferd, ikke skal prioriteres. Dette fordi de vil at medisinene skal hjelpe på lang sikt og dem som er villige til å endre livsstil og innse sine begrensninger. Det var og mye debatter etter hvert foredrag, noe som gav oss flere innspill og meninger. Ikke alltid var legene enige med hverandre. Det var mye vi ikke skjønte alt av og, dypere legeprat, men jeg fikk en god oversikt og når jeg lærer mer på norsk senere kan jeg kjenne igjen temaer og ting som jeg ellers ikke hadde visst noe om. En annen debatt var HIV smittete gravide, amming med og uten medisiner osv. her kom jeg med en mening før foredraget, og endret min mening etter. Jeg har ment at Namibias lov at en må amme til 6 måneders alder er dumt, spesielt når mor er HIV posetiv. Christa og Mount Sinai senteret, hvor vi har hjulpet til jobber mot denne loven og gir ut morsmelkerstatning gratis og følger opp barna. Jeg ser det positive i det enda, men og er bekymret. For, tallene vi ble presentert ut i fra forskning viste av de som ikke ammet barna, HIV positive mødre, hadde en dødelighet av barn på 150.000 i året ut i fra sykdommer fra mage tarm systemet, diaré og også virussykdommer. De som døde/smittet av HIV var 300.000 med amming av HIV positiv mor. Så når immunsystemet ikke får bygget seg opp uten brystmelk, rammes barna hardere ut i fra normale sykdommer og dødeligheten blir større. Men de får jo brystmelkerstatning! Ja, noen får det, men ikke nok. Mange følger ikke opp brystmelkerstatningen og har dårlige hygieniske prinsipper. Samtidig er de så fattige at de begynner gi barna vann og annen mat tidligere sammen med brystmelkerstatningen, og immunsystemet takler ikke skittent vann med bakterier i. I industriland er tilgjengligheten på brystmelkerstatning og medisiner og oppfølgning bedre og de har ikke samme statistikk. Så hva er best her i Afrika? Debatten var lang, og delte meninger. Selv mener jeg av sjansene for å bli smittet er mindre enn sjansen får å dø av andre sykdommer om barnet ikke får brystmelk, om det gis melkeerstatning bør så dette følges bedre opp. Ved å hindre HIV og smitte må befolkningen i helet informeres og opplyses, for å hindre smitte, samtidig de som er syke behandles. Men her gir de informasjon og har informert i lange tider, men det synker ikke inn, enda. Men de må ikke gi opp. Et eksempel i fra Nord i Namibia, der tror mennene som er smittet at ”om de har sex med et barn” blir de kurert! Veien er lang å gå!
Har og vært en dag på likhuset, ikke å anbefale! Helt forferdelig hvordan de behandlet de døde og kuttet dem opp og pakket innvollene inn igjen, huff. Holdt ut en obduksjon, med mye gulping. Har aldri luktet noe så forferdelig. Her hadde de ikke luftesystem og lukten var intens. Sett det og ferdig med det!
Denne siste uken er jeg her alene, ikke helt alene da, familien og Dirk (student fra Holland) er her, men er uten Lisbeth og Malene. De tok en tur til Cape Town, jeg hadde ikke penger til å være med! Gard, vi får ta en tur dit en annen gang, ok?
I dag har det vært dårlig vær, jeg begynner å få litt panikk, da jeg har jobbet så mye i det siste og brunfargen er falmet (nesten blek igjen…), solen må jo skinne for at jeg skal få jobbet opp fargen til jeg kommer hjem. Den planen er nå litt ute og kjører…regnvær og overskyet. Kan vare en ukes tid nå. Har liksom tenkt at jeg har jo så god tid, tar det senere, og vips så skal jeg hjem…blek! Ja ja, får ta litt solarium, ha ha. Savner dere nå, når dagene tikker ned, sommerfugler i magen og gruer meg og. Reise så langt alene, men tanken på min kjære venter på Gardermoen gjør meg lykkelig!
Ses snart…lander kl 11.00 fra London den 27 mars! (rett på Mc Donalds…)
søndag, mars 11, 2007
Norge-Namibia
Jeg var med på fotballkamp, oss nordmenn mot et lærerlag fra en barneskole i Katutura. Utrolig opplevelse.
Kom rundt hjørnet på skolen og ble møtt av hundrevis av barn. Før vi skulle spille sang de sin nasjonalsang for oss. Så stod vi midt på banen og sang "Ja vi elsker..." og alle barna var musestille...det var stort. Lille meg ble rørt ja.
Å spille var som å være på Liverpool sin hjemmebane tror jeg, utrolig leven og brøl hver gang lærerne nesten skåret og det var ville tillstander når de skåret. Vi tapte 3-2 men det var utrolig morsomt!
Barna var mange og de ville alle ta på oss, så det var en opplevelse ja.
Til Stine Lilly og Julie
Gleder meg utrolig til å komme til dere og smake på sjokoladen dere lager, nam nam nam. Ikke lenge til nå, for tenkte komme på besøk når jeg kommer hjem fra Afrika.
Sjokoladeklemmer Tine
Sjokoladeklemmer Tine
Masse erfaring rikere.
Ja nå er jeg ferdig med å jobbe i akuttmottaket, og jeg har stortrivdes der. Tror jeg tar litt ekstra vakter der etter ambulansen, da jeg vil lære og oppleve mer. I natt jobbet jeg nattevakt, fra 19-07 og en slik vakt på 12 timer har aldri gått så fort før.
Startet på kvelden med masse vanlige pasienter, mye vitale tegn målinger og sprøyter, brukkne armer osv. Har gipset og stått i nå, moro. Utover kvelde begynte alle kniv ofrene komme inn, blod fra topp til tå, sammen med noen skudd og forgiftnings pasienter. Jeg var så heldig å få gå sammen med flotte sykepleiere og leger denne vakten og jeg lærte enormt mye. Hadde bestemt meg før jeg dro å gjennomføre så mye som mulig jeg kunne. Mye venefloner, sprøyter og div, men det kuleste -å sy!!! Fikk sy en flenge i en manns hode, han hadde som de fleste andre sloss litt. I hodet er det hardt å sy, gummihud og en må dypt ned. Nålen skal treffe hodebunnen før den går opp igjen osv. det vil si, jeg startet med noe av det vanskeligste å sy, major stitches. Kløna litt men fikk det til, og sydde faktisk alene, da legen gikk ut av operasjons salen.
Senere på kvelden fikk vi og inn en gutt på 28 år, knivstukket i halsen. Han var sønnen av en av sykepleierne, så han fikk god og raks oppfølging, i forhold til Afrika tid! For meg virket det som en hel evighet. Han lå på en benk og vi måtte være fire til å holde han på plass, han var så urolig og kunne dette ned osv. men vi klarte ikke holde han helt rolig, og plutselig stod blodspruten ut av halsen hans, og jeg måtte presse såret igjen med hendene. Etter dette bled det rakst ordnet for operasjon, Afrika raskt igjen, og etter å ha holdt pasienten og presset på sår åpningen i en og halv time kom operasjonsdoktoren. Da var han nesten klinisk død, og de begynt operasjon samtidig som de holdt på med hjertekompresjoner. De prøvde det de kunne alle sammen, men etter å ha brytet opp kragebenet så stod blodspruten enda høyere, da indre blødninger hadde samlet opp masse blod og han blødde i hjel. Han kunne ikke reddes. Livet hadde ebbet ut. Det var ganske tøft å se i og med jeg hadde holdt på med han sammen med de andre to jentene og legen vi gikk med denne dagen. Samtidig som operasjonssykepleierne begynte å gråte, for det var sønnen til deres kollega og venninne. Jeg tok dette overraskende bra, teknisk og erfaringsmessig. Jeg ønsker jo å jobbe med akutte pasienter, så dette var en prøve for meg selv om det er Det riktige for meg, og har ett svar. JA.
Gleder meg til i morgen da jeg får jobbe med det jeg har drømt lenge om, ambulansen. Rapport senere.
Har og vært og jobbet hos Christa igjen, og må igjen takke Christina og barna for masse barnetøy, som barna i Namibia ble så glade for. Tusen takk. Nå har Christa fått innvilget bygningsplaner, så nå skal hun åpne sitt senter og prosjekt på heltid, når det står ferdig. Hun er avhengig av byggedonorer, og andre pengedonorer, så kan ta litt tid. Men når det står ferdig inneholder senteret og rom som studenter, som meg, kan leie og da er hun ikke kun avhengig av donorer. Hun får da inntekter samtidig og frivillig hjelp. Jeg skal fortsette følge hennes prosjekt og samle inn klær og penger. Husker dere jeg skrev om Andreias, 8 år og 11 kg? Han møtte jeg igjen, og jan så bedre ut i formen, 12 kg nå. Han er så syk i lunger og hjerte at han blir ikke gammel, men om han har gode dager er dette supert. Godt å se han leke igjen.
Nå er det ikke lenge til jeg kommer jkem til dere, gleder meg til å se familie og mann igjen, ja Gard, du vet hvor mye jeg elsker og savner deg! Sees snart.
Startet på kvelden med masse vanlige pasienter, mye vitale tegn målinger og sprøyter, brukkne armer osv. Har gipset og stått i nå, moro. Utover kvelde begynte alle kniv ofrene komme inn, blod fra topp til tå, sammen med noen skudd og forgiftnings pasienter. Jeg var så heldig å få gå sammen med flotte sykepleiere og leger denne vakten og jeg lærte enormt mye. Hadde bestemt meg før jeg dro å gjennomføre så mye som mulig jeg kunne. Mye venefloner, sprøyter og div, men det kuleste -å sy!!! Fikk sy en flenge i en manns hode, han hadde som de fleste andre sloss litt. I hodet er det hardt å sy, gummihud og en må dypt ned. Nålen skal treffe hodebunnen før den går opp igjen osv. det vil si, jeg startet med noe av det vanskeligste å sy, major stitches. Kløna litt men fikk det til, og sydde faktisk alene, da legen gikk ut av operasjons salen.
Senere på kvelden fikk vi og inn en gutt på 28 år, knivstukket i halsen. Han var sønnen av en av sykepleierne, så han fikk god og raks oppfølging, i forhold til Afrika tid! For meg virket det som en hel evighet. Han lå på en benk og vi måtte være fire til å holde han på plass, han var så urolig og kunne dette ned osv. men vi klarte ikke holde han helt rolig, og plutselig stod blodspruten ut av halsen hans, og jeg måtte presse såret igjen med hendene. Etter dette bled det rakst ordnet for operasjon, Afrika raskt igjen, og etter å ha holdt pasienten og presset på sår åpningen i en og halv time kom operasjonsdoktoren. Da var han nesten klinisk død, og de begynt operasjon samtidig som de holdt på med hjertekompresjoner. De prøvde det de kunne alle sammen, men etter å ha brytet opp kragebenet så stod blodspruten enda høyere, da indre blødninger hadde samlet opp masse blod og han blødde i hjel. Han kunne ikke reddes. Livet hadde ebbet ut. Det var ganske tøft å se i og med jeg hadde holdt på med han sammen med de andre to jentene og legen vi gikk med denne dagen. Samtidig som operasjonssykepleierne begynte å gråte, for det var sønnen til deres kollega og venninne. Jeg tok dette overraskende bra, teknisk og erfaringsmessig. Jeg ønsker jo å jobbe med akutte pasienter, så dette var en prøve for meg selv om det er Det riktige for meg, og har ett svar. JA.
Gleder meg til i morgen da jeg får jobbe med det jeg har drømt lenge om, ambulansen. Rapport senere.
Har og vært og jobbet hos Christa igjen, og må igjen takke Christina og barna for masse barnetøy, som barna i Namibia ble så glade for. Tusen takk. Nå har Christa fått innvilget bygningsplaner, så nå skal hun åpne sitt senter og prosjekt på heltid, når det står ferdig. Hun er avhengig av byggedonorer, og andre pengedonorer, så kan ta litt tid. Men når det står ferdig inneholder senteret og rom som studenter, som meg, kan leie og da er hun ikke kun avhengig av donorer. Hun får da inntekter samtidig og frivillig hjelp. Jeg skal fortsette følge hennes prosjekt og samle inn klær og penger. Husker dere jeg skrev om Andreias, 8 år og 11 kg? Han møtte jeg igjen, og jan så bedre ut i formen, 12 kg nå. Han er så syk i lunger og hjerte at han blir ikke gammel, men om han har gode dager er dette supert. Godt å se han leke igjen.
Nå er det ikke lenge til jeg kommer jkem til dere, gleder meg til å se familie og mann igjen, ja Gard, du vet hvor mye jeg elsker og savner deg! Sees snart.
fredag, mars 02, 2007
Ett år....
Tenke seg til at det i dag er 1 aar siden jeg mistet min pappa. Savnet er ikke mindre enn da, og tenker like mye paa han. Mye har skjedd siden den gang, har giftet meg med Gard og naa her i Namibia. Jeg vet han liker det jeg gjor, kjenner det paa meg og jeg tror han hadde vert veldig stolt av meg om han kunne si det.
Og stolt er jeg av min mann, som passer paa farmor hjemme. Han henter henne og tar han med paa graven og skal ogsaa vise henne bilder fra Afrika. Er han ikke bare helt vidunderlig…og han gleder farmor sitt hjerte utrolig mye, aa faa kommet til graven denne dagen. Haaper dere begge hilser fra meg.
Ett aar er godt
Uten ditt smil.
Mye har jeg graat,
Men og sett ditt smil
Som varmer meg enda
I mitt hjerte.
Ett aar er godt,
Uten klemmer av deg fått
Men hoyt der oppe i himmelen
Passer du paa meg
og klemmer har jeg fått
I mitt hjerte
Ett aar er godt
Men minnene er ferske
Du lever i mitt hjerte,
Du smiler og ler,
Og er med meg enda.
Alltid i mitt hjerte!
Skal du gaa ut slik paa haaret?
Og stolt er jeg av min mann, som passer paa farmor hjemme. Han henter henne og tar han med paa graven og skal ogsaa vise henne bilder fra Afrika. Er han ikke bare helt vidunderlig…og han gleder farmor sitt hjerte utrolig mye, aa faa kommet til graven denne dagen. Haaper dere begge hilser fra meg.
Ett aar er godt
Uten ditt smil.
Mye har jeg graat,
Men og sett ditt smil
Som varmer meg enda
I mitt hjerte.
Ett aar er godt,
Uten klemmer av deg fått
Men hoyt der oppe i himmelen
Passer du paa meg
og klemmer har jeg fått
I mitt hjerte
Ett aar er godt
Men minnene er ferske
Du lever i mitt hjerte,
Du smiler og ler,
Og er med meg enda.
Alltid i mitt hjerte!
Skal du gaa ut slik paa haaret?
Heia igjen
Naa har jeg snart gjort ferdig en uke av min praksis på akuttmottaket, Casulty. En uke til, saa en uke paa ambulansen! Her trives jeg meget godt, koser meg med masse trafikkulykker og knivstikking, absesser og småkirurgi og div andre tilfeller av syke mennesker. Mye overdoser og drikking av gift, samt en del epileptiske anfall. Mye blod er det i alle fall.
Siden de fleste her kommer fra den fattige delen, Katutura, eller fra andre deler av Namibia som er fattig, har de fleste HIV. De sier det er registrert ca 24 % med HIV, men her er mørketallene STORE (kanskje rundt 35 %). Pasientene her har helse ”pass”, smaa grønne/gule lefser av noen ark, som de alltid maa ha med seg til legen. Dette er deres helsehistorie. Men de fleste mister disse, om legen skriver HIV eller noe som kan antyde dette, og de faar nye lefser uten informasjon om noen ting. Så vi maa behandle alle pasientene som om de er smittefarlige. Namibia har et innbyggertall på 1,8 mill og de fleste er fattige, og bor i Windhoak, Katutura. Der har veldig faa jobb, resten driver dank og er kaniner. Legene sier at noen ganger er jentene så odelagte der nede at de ikke forstaar at noen kan gjennomfore samleier, og de slutter aldri bli forskrekket! Jenter nede i barnealderen blir gravide, men bare de over 16 tor dra til klinikken. Det er aldersgrense paa 16, og de under blir gransket av politiet/sosial vesenet! Dette forer til mange hjemmefodsler, der jenter/barn dor fordi de ikke er utviklet nok enda!
Annen faktisk morsom hisorie som skjedde her, jeg var ikke paa vakt da uheldigvis. En mann kom inn paa akuttmottaket tidlig en morgen og dode der etter noen timer. Legen understreket dodsfallet kl 07, og han ble sendt til likhuset. Der laa han i 11 timer, dod. Så plutselig reiste han seg opp, spurte den ansatte paa likhuset ”hvor er jeg” (den ansatte lop vekk i skrekk), gikk naken ut og tok taxi hjem!!! Der var hans kone og familie i sorg, og når han kom inn dora trodde de han var et spokelse som gikk igjen, alle lop vekk i skrekk….ha ha. Her i Namibia tror de ikke paa spokelser, tenke seg til hvor redde de var! Dette hendte faktisk, og er blitt en sak i Namibia naa.
Kommet godt inn i systemet og jobben paa mottaket naa, tar som regel i mot de pasientene fra ambulansen og div andre, observerer dem og tar vitale tegn. Moro. Samtidig er det ikke saa moro aa jobbe med disse namibiske sykepleierne, de har en tedens til aa forsvinne naar studentene jobber! Ikke saa moro naar du staar paa en akuttpost som student og bilulykker og nesten dode mennesker kommer inn! Men jeg lerer MYE!
Ellers har jeg vert en del magesyk nå, 8 dager naa og skal til doktoren i morgen. Dessverre har jeg lagt paa meg siden jeg kom, en del…mye god mat og drikke!!! Kanskje jeg blir mer normal igjen naa, maten tar ca ti min, og ut kommer det, hver gang. Har og kraftige magekramper, noe jeg ikke anbefaler. Men dette er en del av Afrika livet, alle maa igjennom det! Normalt gaar det over etter to tre dager, derfor doktor! To be continued!
Ja vert hos doktoren i dag, han trodde kanskje det var kommet parasitter/amober inn i meg via mat/vann….urgh! Han gav meg masse kverkedettepillerfort! Veldig vanlig her i Afrika aa faa dette, er som en bakterieinfeksjon. Kan hende det ikke er noe der heller, bare en normal krafig mageinfeksjon ogsaa, haaper det. Er naa alene i helgen, da resten av gjengen er paa tur. Skal bare bli frisk og jobbe med skole og brunfargen!
Siden de fleste her kommer fra den fattige delen, Katutura, eller fra andre deler av Namibia som er fattig, har de fleste HIV. De sier det er registrert ca 24 % med HIV, men her er mørketallene STORE (kanskje rundt 35 %). Pasientene her har helse ”pass”, smaa grønne/gule lefser av noen ark, som de alltid maa ha med seg til legen. Dette er deres helsehistorie. Men de fleste mister disse, om legen skriver HIV eller noe som kan antyde dette, og de faar nye lefser uten informasjon om noen ting. Så vi maa behandle alle pasientene som om de er smittefarlige. Namibia har et innbyggertall på 1,8 mill og de fleste er fattige, og bor i Windhoak, Katutura. Der har veldig faa jobb, resten driver dank og er kaniner. Legene sier at noen ganger er jentene så odelagte der nede at de ikke forstaar at noen kan gjennomfore samleier, og de slutter aldri bli forskrekket! Jenter nede i barnealderen blir gravide, men bare de over 16 tor dra til klinikken. Det er aldersgrense paa 16, og de under blir gransket av politiet/sosial vesenet! Dette forer til mange hjemmefodsler, der jenter/barn dor fordi de ikke er utviklet nok enda!
Annen faktisk morsom hisorie som skjedde her, jeg var ikke paa vakt da uheldigvis. En mann kom inn paa akuttmottaket tidlig en morgen og dode der etter noen timer. Legen understreket dodsfallet kl 07, og han ble sendt til likhuset. Der laa han i 11 timer, dod. Så plutselig reiste han seg opp, spurte den ansatte paa likhuset ”hvor er jeg” (den ansatte lop vekk i skrekk), gikk naken ut og tok taxi hjem!!! Der var hans kone og familie i sorg, og når han kom inn dora trodde de han var et spokelse som gikk igjen, alle lop vekk i skrekk….ha ha. Her i Namibia tror de ikke paa spokelser, tenke seg til hvor redde de var! Dette hendte faktisk, og er blitt en sak i Namibia naa.
Kommet godt inn i systemet og jobben paa mottaket naa, tar som regel i mot de pasientene fra ambulansen og div andre, observerer dem og tar vitale tegn. Moro. Samtidig er det ikke saa moro aa jobbe med disse namibiske sykepleierne, de har en tedens til aa forsvinne naar studentene jobber! Ikke saa moro naar du staar paa en akuttpost som student og bilulykker og nesten dode mennesker kommer inn! Men jeg lerer MYE!
Ellers har jeg vert en del magesyk nå, 8 dager naa og skal til doktoren i morgen. Dessverre har jeg lagt paa meg siden jeg kom, en del…mye god mat og drikke!!! Kanskje jeg blir mer normal igjen naa, maten tar ca ti min, og ut kommer det, hver gang. Har og kraftige magekramper, noe jeg ikke anbefaler. Men dette er en del av Afrika livet, alle maa igjennom det! Normalt gaar det over etter to tre dager, derfor doktor! To be continued!
Ja vert hos doktoren i dag, han trodde kanskje det var kommet parasitter/amober inn i meg via mat/vann….urgh! Han gav meg masse kverkedettepillerfort! Veldig vanlig her i Afrika aa faa dette, er som en bakterieinfeksjon. Kan hende det ikke er noe der heller, bare en normal krafig mageinfeksjon ogsaa, haaper det. Er naa alene i helgen, da resten av gjengen er paa tur. Skal bare bli frisk og jobbe med skole og brunfargen!
Abonner på:
Innlegg (Atom)